Medleverskapet oss imellom danner grunnlaget for behandlingen. Bofellesskapene er de voksnes primære hjem, og ungdommene inviteres til å dele arbeid og fritid med utgangspunkt i denne hjemmearenaen.

Ungdommene har ulike forutsetninger og ulike plasseringsvedtak. Deres motivasjon vil variere, og en av våre viktigste oppgaver er å motivere til endring. Alle ungdommer i Stiftelsen flytter inn på kollektivet på Hiimsmoen, Sand. For dem som er klare for flytting til mindre bofellesskap er Gata 6 på Sand og Gata 24 i Stavanger våre alternativer. Her møter ungdommene større utfordringer i form av mer frihet, som også krever at de tar større ansvar for egen tilværelse. Stiftelsen har på bakgrunn av erfaring valgt å operere med 3 ulike former for formell behandlingstilknytning; Bofellesskap, oppfølging/behandling i egen bolig og etterbehandling. Oppholdstiden i behandlingen vil variere, gjennomsnittstiden har over tid vært ca. 2 år, hvorav en del har vært i bofellesskap og en del behandling i egen bolig.

 

Kortfattet sammendrag av behandlingstilbudet i SHK

Vi henter i hovedsak vårt teoretiske fundament fra humanistisk pedagogikk og psykologi, men tar også inn tanke- og forklaringsmodeller fra sosiologi og medisin/fysiologi.

 

Behandlingstilbudet bygger på 4 grunnleggende prinsipper:

1. Levefellesskap mellom voksne og ungdommer

Et av de grunnleggende prinsippene er ”levefellesskap mellom voksne og ungdommer”. Vi har organisert tiltaket vårt som et kollektiv med medleverskap de ansatte og ungdommene i mellom. Det betyr at de ansatte har kollektivet som sitt primære hjem. Vi har en turnus ordning som tilsier at medleverne er til stede i lange perioder. Det betyr at de voksne tilbringer store deler av året og dagene sine på kollektivet sammen med ungdommene.

2. Sosialpedagogisk tenkning som hovedtilnærming

Det at vi har sosialpedagogisk tenkning som hovedtilnærming, betyr at vi legger stor vekt på LÆRING. Vi mener at læring og utvikling skjer på ulike arenaer (hjem, familie, nettverk, skole/arbeid, helse, fritid osv) og at vi i stor grad må forstå utvikling av ulike problem som et resultat av mindre hensiktsmessig læring, og ikke egenskaper knyttet til hver enkelt ungdom.

Vår oppgave blir å skape et trygt, omsorgsfullt miljø hvor den enkelte får mulighet til å tilegne seg kunnskap om seg selv, sin fungering, sine ressurser og utfordringer på de ulike arenaene.

3. Terapeutisk tenkning som tilleggstilnærming

Noen ungdommer vil i tillegg ha behov for terapi, dette tilbyr vi vanligvis gjennom en psykolog som er tilknyttet oss.

4. Gruppeorientering parallelt med individtenkning

Både den pedagogiske tradisjonen og kollektivideen bygger på forestillingen om at mennesket utvikler seg og lever i grupper. Det er derfor viktig at vi parallelt med å tenke rundt hver enkelt ungdoms individuelle behov, også har fokus på gruppen og den aktuelle gruppens dynamikk.

 

Følgende fire metoder står sentralt i arbeidet:

  1. Omsorg; det å ivareta ungdommenes grunnleggende fysiske, psykologiske og sosiale behov
  2. Sosialisering; den grunnleggende påvirkning som skjer gjennom relasjon og deltakelse i levefellesskapet og dets aktiviteter
  3. Oppdragelse; særskilte målrettete tiltak som har til hensikt å lære en elev nye væremåter gjennom å styre eleven i retning av et bestemt mål.
  4. Terapi; terapeutiske tiltak rettet mot bearbeiding av tidligere opplevelser og ulike hendelser.

 

Omsorg og sosialisering er fundamentet i SHK sin behandling, og vi mener at levefellesskapet gir gode muligheter for blant annet kontinuitet, trygghet og relasjoner, som igjen er viktige forutsetninger for læring. OMSORG både forutsetter og skaper relasjon. Det at ungdommene oppnår trygghet og tilknytning gjennom omsorg, vil etter hvert skape åpning for påvirkning, læring og atferdsendring.

Gjennom de relasjoner som oppstår mellom ledere og elever vil sosialiseringsprosessene i seg selv ofte være tilstrekkelig til å skape utvikling hos den enkelte ungdom.

 

Vårt syn på rus og avhengighet

Med utgangspunkt i vårt humanistiske menneskesyn og vår sosialpedagogiske forståelse av de ungdommene vi arbeider med, tenker vi primært på rusmisbruk som et symptom på bakenforliggende problematikk.

Ungdomsgruppen som SHK arbeider med er relativt unge, og deres misbruk har som regel mer preg av selvmedisinering i en vanskelig livssituasjon enn av fysiologisk avhengighet. En stor del av ungdommene har vært i meget vanskelige situasjoner, og rusmidlene og rustilværelsen har for mange av dem fungert som en flukt bort fra disse.

I tillegg til dette ser vi helt klart at det å ha levd i en rustilværelse over flere år fører til problematikk knyttet til selve misbruket, og at det er nødvendig i behandlingsarbeidet å forholde seg også til dette.

 

Vårt syn på endring
Ut fra vårt grunnleggende menneskesyn og vårt syn på problemutvikling, springer det et syn på endring som går ut på at denne skapes gjennom ny læring i fremtiden, og at ungdommene selv har en viktig rolle i disse nye læringsprosessene.

 

Forutsetninger for ny læring
Når man arbeider med ungdom som har vært gjennom langvarige og sterke læringsprosesser som har ført dem inn i en situasjon hvor de må plasseres i et heldøgnstiltak – er det en del forutsetninger som må skapes før nye og positive læringsprosesser kan komme i gang.

Relasjon: Dersom positiv læring skal kunne finne sted, må det etableres relasjoner mellom den som skal endre seg og det som kalles signifikante andre. Dette synspunktet finnes det godt teoretisk og forskningsmessig belegg for – særlig i teoriene til Mead. Vi mener at et tiltak organisert som et kollektiv med medleverskap mellom ungdommene og de ansatte er en god måte å etablere oss som slike signifikante – altså betydningsfulle – andre.

Trygghet: Vi lærer alle best når vi føler oss trygge – jfr. Maslow, og trygghet skapes delvis av vår egen oppfatning av hva vi mestrer og delvis av å ha trygge mennesker rundt oss. Igjen blir da vårt levefellesskap viktig, da vi gjennom dette kan være nær den enkelte ungdom over tidsperioder og læringsprosesser som strekker seg over dager og uker.

Affektregulering:

Barn og unge som har opplevd repeterende traumer i tidlig alder har liten mulighet til å regulere egne følelser. Affektregulering er en lært, ikke medfødt evne. Det blir dermed en primæroppgave for de voksne og samregulere ungdommens følelser inntil de har en integrert forståelse av hvordan emosjoner kan fortolkes.

Arenatenkning: Sosialpedagogikken lærer oss at et selvstendig menneske må beherske en rekke ulike roller på en rekke ulike arenaer. Læringsprosessene bør derfor knyttes til å la ungdommene møte utfordringer knyttet til naturlige sosiale arenaer som hjemme (kollektivet), skolen, egen familie, fritid, venner, friluftsliv osv. I et kollektiv basert på medleverskap har vi rike muligheter til å ta ungdommene med til slike læringssituasjoner.

Gode rollemodeller og håp: Ungdomstiden er en forberedelse på voksenlivet, og ungdom har behov for å ha gode, positive rollemodeller. Nok en gang blir medleverskapet viktig; de ansatte er selvsagt viktige, men også andre ungdommer på kollektivet som har kommet et stykke på vei i sine prosesser er svært viktige. I tillegg er det betydningsfullt at SHK har kontakt med tidligere ungdom som klarer seg bra; disse vil kunne gi nye ungdommer noe som kanskje er den viktigste faktoren i arbeidet med å skape endring, nemlig håp.