Stiftelsen Hiimsmoen kollektivet (SHK) ble etablert på Sand i Ryfylke i 1982 som et fylkeskommunalt kollektiv for ungdom med rusproblemer. Etableringen var på mange måter en del av "Hassela-bølgen" i Norge, med svenske Hasselakollektivet´s K.A. Westerberg som viktig kilde til inspirasjon. Russeren Anton Makarenko var også inspirator til en grunnleggende kollektiv tankegang, der både voksne og ungdommer ikke skulle være individualister, men stå til ansvar ovenfor kollektivet for sine handlinger. Kollektivene representerte et alternativ til, og delvis også en protest mot, det etablerte behandlingsapparatet for unge rusmisbrukere.

Kollektivet skulle være et stort hjem, der de voksne var arbeidsledere og jobbet sammen med ungdommene på dagtid, og forøvrig bodde og levde sammen med dem resten av døgnet. Arbeid var ett sentralt innhold i hverdagen. 

Kollektivet ble i 1988 omdannet til en ideell privat stiftelse. Tidlig på 1990- tallet ble det utformet en pedagogisk plattform, vedtatt i 1992. Det ble den gang fastslått at Hiimsmoen ikke drev tradisjonell behandling. SHK og de norske behandlingskollektivene har vært representanter for en alternativ kompetansetenkning som preger dem også den dag i dag. 

Utviklingen har imidlertid gått i retning av at formell utdanning har stått stadig mer sentralt, og det er i dag ingen uenighet om at slik kompetanse er nødvendig for å kunne gi et faglig forsvarlig tilbud. Det er likevel grunn til å understreke at SHK fremdeles vektlegger å ha tilsatte med bred kompetanse som strekker seg fra det rent teoretiske til det helt klart praktiske. Stiftelsen fremstår i dag på de fleste områder som nokså annerledes enn slik det var i begynnelsen. SHK besitter i dag en ledergruppe som har omfattende kunnskaper og ferdigheter knyttet til habilitering av unge rusmisbrukere.